På hvilken måte var pirater ved nordøstkysten av Madagaskar med på å forme Opplysningstiden i Europa? I David Graeber (1961-2020) sitt siste publiserte verk, Pirate Enlightenment, or the Real Libertalia (2023), blir ‘pirateriets gullalder’ på slutten av 1600- og starten av 1700-tallet analysert som en tidsepoke for radikal, sosiopolitisk eksperimentering. Ved å utforske røttene til en rekke forestillinger og utopilegender om madagassiske piratkongedømmer som utbredte seg i Europa, ønsker Graeber å vise hvordan faktiske interaksjoner mellom pirater og lokale madagassere kan bli forstått som en kreativ syntetisering av egalitære styringsprinsipper og kulturelle praksiser. Til tross for et fragmentert kildemateriale og ofte motstridende kronologier i historiske og etnografiske manuskripter, så gir nyere forskning, ifølge Graeber, et bedre grunnlag for å spekulere om hvordan intellektuelle gjennomstrømninger langs kysten av Madagaskar, under etableringen av piratsamfunn som Betsimisaraka-føderasjonen, var med på å utforme moderne ideer om selvstyre, demokrati og frihet. Boken drar leseren inn i en komplisert fortelling om magi, sjørøveri, slaveriopprør og illusoriske kongedømmer, som intervenerer med et kritisk blikk i debatten om dekolonialisering ved å stille følgende spørsmål: Er det slik at vi er nødt til å forkaste opplysningsfilosofien? Eller kan det kanskje innebære at vi må begynne å fortelle en mer presis – og mindre eurosentrisk – historie som tar innover seg de filosofiske idéers faktiske opphav utover det europeiske kontinent? Hvem er i så fall de ikke-europeiske protagonistene fra Opplysningstiden?

Gjennom boken indikerer Graeber at slike spørsmål er ment som nødvendige provokasjoner til en bredere akademisk debatt om opplysningsfilosofi, men selv om datamaterialet fra tidsepoken er for mangelfullt til å trekke bastante konklusjoner, så mener Graeber at vi i det minste besitter tilstrekkelig kunnskap om personer og hendelser til å skissere opp mulige forklaringsmodeller til hva som fant sted i en tidsperiode hvor flere tusen pirater etablerte sine hjem langs den nordøstlige kysten av Madagaskar (s. 26). Som leser blir man introdusert til en kompleks sammensetting av forskjellige aktører som skal ha påvirket denne prosessen: fra blant annet piratene selv, madagassiske ektefeller (vadimbazaha) og deres etterkommere (zana-malata), til lokale prinser (mpanjaka), utøver av ‘kjærlighetsmagi’ (en fortryllingskunst kjent som ody fitia; se også Graeber 2007a, 1996) og slaveriopprørere. Boken er delt opp i tre hovedkapitler som tar utgangspunkt i en rekke ulike interne og eksterne perspektiver for å analysere det Graeber referer til som en protoeksperimentell piratopplysning (s. 88).

Det første kapittelet tar for seg piratenes ankomst til Madagaskar. Ettersom mye av det som ble skrevet om piratene på 1700-tallet kan sies å være overkant sensasjonalistisk, gjør Graeber en opprydning rundt hvilke faktaopplysninger vi faktisk har kjennskap til. Vi vet, for eksempel, at pirater oppholdt seg rundt Madagaskar frem til ca. 1722, da britiske og franske styringsmakter slo for alvor ned på skipsraid i området (s. 26). Inntil den tid opererte Madagaskar som en ‘juridisk gråsone’ utenfor maktgrepet til den atlantiske slavehandelen og Det britiske Ostindiakompaniet (s. 6-7). I motsetning til vest- og sørkysten av øya, hvor innflytelsesrike monarkier regjerte, så kunne havnebyer vokse frem i bukter langs nordøstkysten som ga beskyttelse for mytterister, politiske rømlinger, fribyttere og pirater. I forkant av piratenes ankomst hadde europeiske forsøk på å etablere en tilstedeværelse i området stort sett mislyktes. Ifølge Graeber skyldtes dette delvis en madagassisk forakt mot slaverihandel, men også at europeiske kolonister hadde en manglende strategi for å inngå langvarige allianser med lokalbefolkningen, i motsetning til tidligere grupper av politiske og religiøse flyktninger som var i stand til å forme nye elitekjerner og engasjere seg i det lokale aristokratiet når de ankom Madagaskar (s. 14-15).

På lignende vis mener Graeber at piratene stod i en fordelaktig posisjon til å danne allianser med madagassere. I tillegg til å ha akkumulert store rikdommer gjennom skipsraid i Det indiske hav, utgjorde piratene en frittstående gruppe mennesker som hadde brutt med den sosiopolitiske orden i hjemlandene i Europa, Amerika og Karibia. Tydeligst ble dette symbolisert med den store andelen av piratskip som tidligere opererte som fartøy for slavehandel: hvor mannskap utøvde mytteri, valgte nye kapteiner gjennom et flertallsstyre, og kunne senere fungere som militære skjold for å holde slavehandlere på avstand (s. 17). Den sosiale distansen som ble etablert mot kolonialistiske maktstrukturer, forenklet prosessen for å skape nye liv i Madagaskar og ga insentiver til å integrere seg i lokalsamfunnet ved å inngå ekteskap. På denne måten kunne piratene operere som «internal outsiders» og stod i posisjon til å regulere ekstern handel, i tillegg til å fungere som nøytrale fredsmeklere i lokale konflikter ved å videreføre demokratiske strukturer fra piratskip til land, i det Graeber anser for å være eksperimentelle medieringsinstitusjoner basert på egalitære styringsprinsipper (s. 22-26).

Graeber kan muligens ha en tendens til å overdrive hvor demokratisk den sosiale organiseringen blant mytterister om bord på piratskip var i praksis, men poenget til Graeber er blant annet at selve ryktespredningen om utopiske piratsamfunn på nordøstkysten av Madagaskar hadde sine egne ringvirkninger, da spekulering pågikk i Europa om man potensielt var vitne til lignende prosesser for hvordan tidligere imperier først kan ha oppstått – noe som ble tatt såpass på alvor at, for eksempel, Sverige signerte traktater med personer (sannsynligvis bedragere) som utga seg for å være utsendte piratdelegasjoner, i tillegg til at svenskene vurderte å oversende en ambassadør for å normalisere diplomatiske forhold (s. 11). Hva slags politisk landskap som faktisk tok form i Madagaskar, ser ut til å ha skapt stor forvirring blant europeiske observatører. Dette er spesielt tydelig i rollebeskrivelsen om piratsønnen Ratsimilaho, som enkelte steder ble betegnet som en slags høvding eller lokal leder og krigskommandør av Betsimisaraka, mens han andre steder enten ble beskrevet som en av mange provinsielle konger eller som den suverene kongen av østlige Madagaskar (s. 37-38). Det er i kontekst av slike rollemotsigelser at Graeber ser et analytisk vindu til å spekulere i hva den politiske realiteten egentlig var. Var man faktisk vitne til utformingen av et eller flere piratkongedømmer? Eller kan forestillingene om piratkonger som Ratsimilaho og utsendte piratdelegasjoner kanskje være resultatet av en propagandastrategi som forsøkte å skape frykt blant europeere, i håp om å motstå fremvoksende og imperialistiske verdensautoriteter? Og hvis det er tilfellet, hvilken posisjon hadde pirater og lederskikkelser som Ratsimilaho egentlig i madagassiske havnebyer?

For å drøfte sistnevnte spørsmål vender kapittel to fokuset over på lokale madagassere sitt møte med piratene. Her får Graeber utøvd en bred analyse om interne maktforhold, kjønnsrelasjoner, seksualitet, økonomi og magi, samt den institusjonelle betydningen av kabary: en oratorisk talekunst i Madagaskar som utøves i forsamlinger hvor målet er å finne konsensus på ulike saker både på lokalt og provinsielt nivå (s. 59-61). Kapittelet har som formål å belyse spesielt den aktive rollen til madagassiske kvinner i integreringsprosessen av pirater og hvilke sosiale endringer dette medførte lokalt. Graeber viser, for eksempel, hvordan fremvoksende kommersielle handelsmarkeder i nærheten av europeiske enklaver ble straks dominert av kvinner som giftet seg med pirater (s. 64-65). I motsetning til europeiske narrativ som beskrev slike ekteskap som patriarkalske gaveutvekslinger av kvinner, så viser lokalhistorie at det var kvinner selv som initierte ekteskapsrelasjoner, ofte gjennom utøvelse av kjærlighetsmagi (ody fitia) for å ‘bøye piratene etter deres egen vilje’ (s. 67-68, 72). Kjent som vadimbazaha («wives of the foreigners») dannet kvinner økonomiske allianser med pirater som ankom med enorme formuer, noe som Graeber hevder åpnet nye muligheter for politisk innflytelse og autonomi. For piratene var giftermål en fordelaktig måte å etablere bosted i havnebyene ved å konvertere sin økonomiske kapital. Samtidig stod kvinnene i posisjon til å anvende sin språklige, sosiale og kulturelle kapital som kunnskapsmentorer til «clueless outsiders» for å rekonstruere lokalsamfunnet på egne premisser (s. 75-77). Til tross for lokale patriarkalske maktstrukturer dannet kvinnene en ny aristokratisk klasse med piratene – ved å dominere den kommersielle sfæren – og ble på denne måten stående i en mer likestilt relasjon til madagassiske menn, noe som ga dem økt innflytelse i politiske forsamlinger (s. 69).

For Graeber er det en nødvendig korreksjon av historiske narrativ å understreke at piratenes integrering i Madagaskar ikke var simpelthen en patriarkalsk underkastelse, men en gjensidig lojalitet hvor kvinner hadde påvirkningskraft, noe som blant annet kom til uttrykk i piratenes frykt for hevnmagi (s. 71). Dette står i kontrast til konvensjonelle karakteriseringer av pirater i Madagaskar, som har tatt for gitt at det kun var konflikt og krigføring som stod i sentrum. Ved å redusere bosetningsprosessen til et maktspill mellom pirater og lokale eliter mener Graeber at muligheten for å observere eventuelle sosiale bevegelser, intellektuelle strømninger og verdidiskusjoner forsvinner (s. 89).

I lys av denne korreksjonen vender kapittel tre fokuset tilbake på Betsimisaraka og piraten Ratsimilaho, som nettopp var sønn av en britisk far og en madagassisk mor som var datter av høvdingen fra Zafindramisoa-klanen (s. 97-98). Graeber anerkjenner (igjen) i dette kapittelet at kunnskapsgrunnlaget er for tynt til å bevise akkurat hvordan Ratsimilaho sitt politiske virke ble utformet (s. 101). Politiske ritualer som har vedvart i populært minne, gir oss derimot, ifølge Graeber, muligheten til å forstå den bredere konteksten for hva Betsimisaraka-føderasjonen kan ha vært et uttrykk for. Ved å analysere ulike prosedyrer for valg og beslutningsvedtak, mener Graeber at vi ser konturene til en kreolisering av piratkulturen, hvor Ratsimilaho ble opphøyet som en karismatisk grunnlegger av Betsimisaraka-føderasjonen, men hvor det europeere tolket som en utvikling av et piratkongedømme i realiteten egentlig var et intellektuelt, eksperimentelt og desentraliserende prosjekt (s. 99-100).

Ifølge Graeber var dette spesielt synlig i klanlederes avleggelse av politisk ed til føderasjonen, hvor det var et eksplisitt fravær av tvang, men heller vektlegging på frivillighet under delt ansvar (s. 111-112). Sentraliteten av kabary står også frem her, hvor kvinner og menn skal ha deltatt i langvarige diskusjoner for å etablere konsensus om å velge Ratsimilaho som krigsleder, filohabe (s. 107-108). Lite tyder på at Ratsimilaho faktisk hadde makt til å mobilisere befolkningen for andre formål enn å kjempe mot eksterne trusler. Istedenfor, i fraværet av en autoritær styringsmodell, ser vi, for eksempel, utbredelser av demokratiske forsamlinger hvor folk fant enighet om å sette en stopper for slavehandel, basert på ideer og diskusjoner om autonomi og selvstyrerett (s. 91). På denne måten var madagassiske pirathavnebyer i stand til å sikre fred blant befolkningen i en 30-årsperiode i isolasjon fra slavehandelen, ikke fordi de faktisk gjenskapte en moderne nasjonsstat, men, som Graeber konkluderer, nettopp fordi de unngikk dette ved å konstruere et illusorisk kongedømme som kunne skape frykt og holde fiender på avstand (s. 137).

Avslutningsvis spekulerer Graeber på nytt om hvordan ryktespredningen av historier fra Madagaskar til Europa om piratsamfunn kan ha påvirket filosofiske diskusjoner om frihet, demokrati, autoritet og suverenitet under Opplysningstiden (s. 149). I appendikset får leseren også servert en omfattende tidslinje som viser overlappende hendelser i Madagaskar og Europa som muligens kan ha en eller annen sammenheng (s. 151-155). Er det, for eksempel, tilfeldig at franske Charles Montesquieu utviklet sin teori om at nasjoner vokste frem fra utopiske eksperimenter kort tid etter Betsimisaraka-føderasjonen ble etablert? I en politisk motstandskamp mot imperialisme og slaverihandel – som Graeber hevder kan ha bidratt til intellektuelle visjoner om menneskelig frihet i Europa – kan pirater og lokale madagassere forstås som figurer fra Opplysningstiden, slik som Voltaire eller Adam Smith?

Pirate Enlightenment åpner nok opp for flere spørsmål enn den selv klarer å besvare. Boken kjennetegner likevel Graeber sin skrivekunst gjennom et konstant forsøk på å utfordre tattforgittheter og bryte ned mytiske forestillinger om menneskets historie: enten det er pengenes opprinnelse, kritikk om det moderne samfunn og ulikhet, eller demokratiets røtter i ‘vestlige’ institusjoner (se Graeber 2012, 2007b). På denne måten vil Pirate Enlightenment ha en bred appell både innenfor og utenfor den sosialantropologiske fagdisiplinen, som en radikal revisjon av opplysningsfilosofiens historie. Det kommer tydelig frem at boken ble skrevet parallelt med megaverket The Dawn of Everything (2021), hvor Graeber og David Wengrow utviklet sitt argument om «the indigenous critique» gjennom protagonisten og Wendat-høvdingen Kondiaronk, som på lignende vis kan ha påvirket opplysningsfilosofiske diskusjoner om ulikhet i Europa. Kanskje Ratsimilaho, samt kvinnene og mennene han var omgitt av i madagassiske havnebyer, også burde anerkjennes som Opplysningstidens protagonister? Selv om analysen Graeber utarbeidet med Wengrow kan sies å være fundert i et mer overbevisende kildemateriale, så inviterer Pirate Enlightenment oss inn i et spekulativt tankeeksperiment som i det aller minste får oss til å stille nye, viktige og kritiske spørsmål om verden vi lever i og historien som omgir oss.